En dag på jobb for seks år siden sa jeg høyt: "En dag skal jeg skrive en barnebok". Jeg visste ikke hvorfor. Ikke hadde jeg drømt om det i årevis, og ikke følte jeg at jeg hadde noe spesielt skrivetalent eller skriveglede heller. Men jeg har alltid hatt stor fortellerglede. Da jeg var barn likte jeg å dikte historier for min yngste bror og jeg fortsatte å gjøre det for mine egne barn. Slik kom Snåtte til live, som godnatthistorie til min sønn, som i dag er 12 år. Jeg brukte faktisk 6 måneder på å tenke på ideen Snåtte... en snott inni en nese. Var det kreativt nok? Ville barn like det? Og kunne jeg lage et spennende og morsomt univers av det?
Etter 6 måneder var svaret JA. Jeg likte Snåtte, han begynte å bli en "levende" figur i hodet mitt. Jeg sa opp jobben min som selger og skrev på Snåtte i 2 måneder. Det resulterte i et manuskript på 50 A4 sider, utallige skrivefeil, ingen kapitler og en historie som tok av. Det ble rett og slett for mye, for mange karakterer og for lange setninger.
Men skrivegleden, den fant jeg. Og den skrivegleden fikk meg til å fortsette og fortsette. Jeg sendte ut manuskriptet til forlag etter forlag, alle sa nei. Jeg brukte så 6 nye måneder på å skrive om manuskriptet. Sendte det så ut igjen, alle sa nei igjen, og jeg brukte nye måneder på å skrive enda et nytt manuskript. Denne runddansen gikk jeg noen ganger. Årene gikk... Jeg jobbet i tillegg litt her og litt der, lærte meg Photoshop bedre, fikk nok innblikk i InDesign til å klare å sette boken sammen selv. Og tok et skrivekurs. Jeg lærte, utviklet meg og til slutt klarte jeg å korte ned Snåtte og skrive en historie jeg likte, virkelig likte.
Jeg måtte lete litt i "arkivet" for å finne noen bilder av meg og min sønn da Snåtte begynte. Bare det å se at min sønn var så liten... føles som en evighet siden.
