Når barn faller sier vi "opp igjen". Når de ikke får det til på første forsøk sier vi "forsøk igjen, ingen klarer det på første forsøk".
Som voksen når man drømmer om noe, eller prøver å oppnå noe som kan virke vanskelig, er det lett å gi opp om det ikke går på første eller andre forsøk. Og går det ikke... ja da ønsker man at ingen skal oppdage det, for det kan være litt flaut. Litt den samme følelsen som når man snubler på gaten. Da reiser man seg fort opp, børster av seg og later som ingenting har skjedd.
De gangene jeg har fått nei fra forlagene og følt meg utilstrekkelig, har jeg tilatt meg selv å gråte. Det er faktisk lov å være lei seg. Å kjenne på følelsene, tenke at det er greit, helt greit. Da går det fortere over og litt etter litt blir man sterkere. Og en dag har man nok styrke.
Noen ganger har jeg følt meg tom. Usikkerheten har fått meg til å lure på om jeg har kunnskap nok, for alle andre kan jo så mye mer! Da må jeg innrømme at jeg har sutret litt, klagd til familie og venner. Men så har jeg satt en grense. Nok er nok! Og så er det bare å hive seg uti det igjen, lete etter veien til mer kunnskap og ikke minst... jobbe med å tro på meg selv og min drøm.
Hva skjer egentlig den dagen når man endelig, etter 6 års slit og hardt arbeid, har oppnådd sin drøm? I mitt tilfelle... angst, tårer og hysteri. Jeg bladde gjennom boken på jakt etter feil. Skal den prikken virkelig være der? Er dette godt nok? Åh herregud... ingen kommer til å like den. Plutselig klarte jeg ikke å se det fine i historien og illustrasjonene slik jeg hadde klart bare uker før. Jeg så på alt med angstfylte øyne... hva vil alle andre synes? Heldigvis finnes det en vei ut av selvkritikken. Mine nærmeste måtte "riste" meg litt. Dytte meg i riktig retning så jeg kunne fokusere på de rette tingene. Og da alt ble normalt igjen. Jeg elsker historien om Snåtte og ja... jeg ble fryktelig stolt. Boken ble jo akkurat slik som jeg ville :-)
Nå er jeg i gang med bok nr. 2, og om jeg skal gi et råd til andre så er det å fantasere og visualisere. Se for deg at du lykkes med det dere ønsker og tro sterkt på drømmen. Men ikke lås deg fast i et bilde av den. For plutselig skjer det noe som forandrer på det du hadde sett for deg, som utvikler deg og det du skaper, og som sørger for at sluttresultatet blir enda bedre enn du hadde våget å drømme om. Du kan klare det du også, og det trenger ikke ta 6 år for alle. Min vei er min vei, du skaper selv din egen vei :-) Og du er ikke nødt til å farge håret stadig vekk slik som meg for å klare det ;-)